Høyblokka Post-Mortem
Minneforestilling Minneblogg Forskning Prosjektet Folk i prosjektet Siste nytt Bruksanvisning
Modig liv
Minne fra Marie Aakre (2010-11-25)

Det var en ung mann som vi hadde holdt på med cellegiftbehandling periodevis i flere år, og vi skjønte at det gikk dårlig. Jeg husker han kom inn i korridoren på B2 nesten med skjorta bretta opp og armen utrakt og sa så non-verbalt "jeg bare kobler meg på så jeg får overstått en kur til". Og så satt vi på vaktrommet og drøfta blodprøvesvar og røntgenbildesvar og innså at svulster og spredning hadde utvikla seg voldsomt siden forrige kur. Så satt vi der og bestemte oss for at nå går vi inn og snakker med ham om at det ikke er hensiktsmessig å fortsette.

Da hadde vi en overlege som var veldig god på den type samtaler, og jeg glemmer ikke den samtalen. Nå, sa vi, tenker vi at vi tar kontakt med barna dine som gikk i småbarnsskolen og så ber vi dem om å komme hit sammen med kona di og så snakker vi alle sammen. Og jeg husker de ungene som kom opp igjennom korridoren og så hengte vi en lapp på døra om at dem skulle få være i fred et par-tre timer.

Da barna og kona gikk så fortalte han etterpå at han hadde hatt den ene gutten sin oppe i armkroken i senga et par timer og takka han for at han var en så flink og flott gutt og ønska han gode råd for framtida og at han ikke hadde noe ansvar for det som skjedde og på en måte forberedte ungene på et farvel. Det var det verste han hadde gjort og vi sto på gangen å gråt vi som ansatte og skjønte at dette er modig liv - dette er sterkt liv!

Transkribert fra et muntlig intervju 18.11.2010



hoyblokka@hoyblokka.no