Høyblokka Post-Mortem
Minneforestilling Minneblogg Forskning Prosjektet Folk i prosjektet Siste nytt Bruksanvisning
Kreftomsorg i hele Høyblokka
Minne fra Marie Aakre (2010-11-25)

Høyblokka ga oss muligheten til å løpe inn til leger på anestesien rett bortmed heisene. Vi gikk inn i auditoriet og var med på undervisning. Vi satt sammen med pasientene på en liten sofa utafor B2 og dingla med infusjonsstativet mens de hadde cellegift, og satt og prata og gråt. Folk kom og gikk til auditoriet overalt og vi var ikke tilstrekkelig opptatt av den skjermingen som vi krever nå, men vi levde der - vi satt og prøvde parykker der og... snakka om vanskelige ting der og... Så løp vi ned på intensiven og fulgte pasienter som måtte legge inn smertebehandlingskatetere for å få god nok smertebehandling.

Så hadde vi en poliklinisk virksomhet oppe i tiende etasje på tiende øst og det var også i samme huset. Vi hadde på en måte alt i Høyblokka - inkludert kulverten i kjelleren hvor portørene sto og vi fant telefon på veggen når callingen peip. Og vi kjørte de døende bort under patologen og vi la nye typer tepper på sengene og gjorde det mere verdig når folk døde.

Jeg husker jeg sprang ned på anestesien og spurte "hvor er han Leif hen?". For jeg jobba med en pasient, ei ung dame, og jeg husker disse personene kjempegodt alle sammen, med så intraktabel smerteopplevelse at jeg måtte få doktoren til å komme en gang til og jeg måtte ha en ekspert. Jeg spurte ikke den på posten heller om jeg kunne gjøre det. Vi levde tverrfaglig, vi stolte på hverandres skjønn, og vi henta hverandre for å drøfte og gjennomdrøfte ting spontant. Det var en veldig åpenhet for disse tversgående avhengighetene for å hjelpe mennesker i ulike faser av kreftprosessene.

Transkribert fra et muntlig intervju 18.11.2010



hoyblokka@hoyblokka.no