Høyblokka Post-Mortem
Minneforestilling Minneblogg Forskning Prosjektet Folk i prosjektet Siste nytt Bruksanvisning
Frisk, friskere - prostatakreft
Minne fra Kjell Müller (2011-01-20)



Last ned fil

Frisk, friskere - prostatakreft

FRISK, FRISKERE - PROSTATAKREFT!
Kjell Müller

Forord
Mine døde aner på både mor- og farsiden var ikke opptatt av hva de spiste og drakk, heller ikke hvor mye. De var livsnytere og lykkelige med det helt til de stupte av hjerte- og karsykdommer altfor unge. Røykte gjorde de også, hensynsløst – og de stinket…… Ja, ja, nok om det, jeg tilgir dem, de visste ikke bedre. Selv kom jeg frem til følgende: jeg skulle leve sundt, trene, trene og atter trene og aldri røyke. En sund sjel i et sundt legeme osv. osv. Men disse forsettene til tross, jeg ønsket ikke å leve et kjedelig liv. Der det var fest, latter og moro, der skulle jeg delta og der skulle jeg være midtpunkt. Ikke ønsket jeg å være avholds heller. Men mitt forhold til alkohol skulle selvsagt befinne seg innen rimelighetens grenser. Utrykket kvinner, vin og sang hadde stor appell til meg og selvsagt tok jeg for meg der sjansene bød seg. Det var jo slik jeg skulle unngå å avlide i alt for ung alder, være glad, og følgelig nyte livet i alle dets tilbud. Jeg var, og fremdeles er, sikker på at disse faktorene legger til rette for et langt og lykkelig liv. Og kreft? Nei, det har ikke vært tema engang. Aldri har jeg hørt at noen i familien har hatt eller bukket under for denne lumske sykdommen heller.

Det var i fjor engang, i 2009, at jeg fikk beskjed om at en ung kvinnelig lege, Hedda Skjold Fiske, var blitt min nye fastlege. Jeg bestilte straks en konsultasjonstime. Hun hadde et behagelig vesen og jeg følte meg umiddelbart, komfortabel sammen med henne. Aldri har jeg overfor et annet menneske vært så åpen, og jeg registrerte at alt jeg sa, ble tatt på alvor. ”Kjell!” Sa hun. ”Jeg regner med at du nå skal være min pasient i mange år fremover. Jeg vil derfor vite alt om din allmenntilstand. Altså tar vi alle nødvendige prøver av deg”. Og så ble gjort, også en PSA-blodprøve som senere viste seg å ha en forhøyet verdi. Hadde ikke denne kvinnelige legen, Hedda Skjold Fiske, kommet inn i mitt liv, ville jeg i dag ha hatt en aggressiv djevel bosatt i min prostatakjertel uten å vite det og som kunne ha forvoldt altfor stor skade innen det hadde blitt for sent å gjøre noe med det. Er det rart jeg er takknemlig?

Tilslutt i denne innledningen vil jeg fremheve at alle personnavn jeg henviser til på B4 ved Urologisk Avdeling ved St. Olavs Hospital, er fiktive. Noen har sågar blitt rammet av det jeg definerer som kunstnerisk frihet. Så, til dere som leser dette, sannhetsgehalten er høy enten dere tror det eller ikke, det tiltross for min fandenivoldske fremstilling, Men for all del, ikke oppfatt dette resyméet som noen form for klageskrift, det er en kjærlighetserklæring. Derfor sier jeg til alle dere på B4, jeg elsker dere!

Før innleggelsen
Kirsten og jeg hadde forlystet oss på et apotek torsdag den 30. Desember i 2009. Raketter får man jo ikke kjøpe lenger og om så hadde vært, så er det jo forbudt å sende dem opp. Et av innkjøpene var noe som skulle sette magen min i sving dagen før den store operasjonen den 4. januar. Pakken besto av fire tabletter og en sprøyte som skulle fyres av i rektum. De to første tablettene ble fortært tidlig på morgenen. De to neste på ettermiddagen. Gledesspruten som skulle tømme tarmene fullstendig, satte jeg kl. 22:00. Det som skjedde senere denne natten, var som å oppleve nyttårsaftenen hos mine kjære venner, Marianne og Per Olav, på nytt og i dobbel fargeprakt.

4. januar
Jeg ankom St. Olavs Hospital kl. 06:45, 4. Januar, 2010 i drosje. Umiddelbart fikk jeg kontakt med ledende sykepleier på Urologisk Avdeling, B4 i 4. etasje i hovedbygget. Den første oppgaven jeg fikk, var å barbere meg fra solar plexus og ned mot roten av penis. En rosa intimshaver ble overrakt meg av en skjønn mørkhåret sykesøster. Hun smilte søtt og sa at jeg så oppegående nok ut til å klare det selv. Fra min synsvinkel syntes jeg det hadde vært mer spennende om hun kunne utføre denne jobben for meg. For en prostatakreftpasient, som det straks skal utøves en radikal prostatektomi på, kan en slik handling bety den aller siste mulighet for å kunne nyte nærheten av en kvinnes hånd. Den ca. tre og halv time lange operasjonen har nemlig til hensikt å skjære bort den helvetes kreftinfiserte prostatakjertelen i sin helhet. Og godt er det, demoniske ”krabbeklør” som tar seg til rette i vitale organer i underlivet er alltid godt å bli kvitt om så hele organet må bort. Men så er det slik, dette kirurgiske inngrepet kan, i uoverskuelig fremtid, ja - kanskje for alltid, også medføre at kirurgens skalpell sneier av forbindelsesbanene mellom orbitofrontal cortex, det området i hjernen som ligger like bak øynene, og reseptorene som fanger opp de nytelser en kvinnes hånd kan produsere i underlivet hos en seksuell aktiv mann uansett alder. Jeg sukket tungt og tankene førte meg tilbake til stunder Kirsten og jeg hadde hatt sammen. Minnene var gode å ha nå, for vil jeg noensinne få oppleve slike stunder igjen?

Jeg ble ført inn i et avlukke med dusj og dostol. Her kunne jeg være helt for meg selv uten nærhet av skuelystne av noe slag. Hårete som jeg var, kledde jeg meg netto for å slippe å få alt håravfallet på, og i klærne. Det var relativet kjølig. Ute var det fimbulvinter i denne perioden og gradestokken hadde vist rundt 20 grader minus i mange, mange dager. Derfor ble laugring slett ingen behagelig opplevelse. Varmekjelene i det aldrende bygget klarte ikke å produsere nok energi for holde varme i verken vann, rom eller korridorer. En iskald fornøyelse altså.

Plutselig var jeg ikke alene i avlukket mer. ”Jeg må ta noen mål av deg”, sa stemmen bak meg. Jeg snudde meg. Den skjønne mørke sto der igjen. ”Det der er ikke bra nok”, sa hun.
Hun pekte ned mot penisroten. ”Alt må bort, - av hår altså!” Jeg studerte ansiktet hennes for å se om det fantes noe annet enn profesjonalitet der, men fant ikke det jeg så etter. Den skjønne satte seg på kne foran meg. Med et målbånd målte hun omkretsen rundt både lår og legger. Berøringene pirret meg. ”Medium bør holde”, mumlet hun til seg selv, smilte og så opp på meg med et uutgrunnelig ansikt. Så ba hun meg sette meg ned på benken i avlukket og forsvant et lite øyeblikk. Tilbake igjen, satte hun seg på kne foran meg pånytt og tredde varsomt på meg et par stretchstrømper, ikke helt ulike slike strømper man ser på kvinner som frekventerer Reperbahnen i Hamburg, gledestrømper altså. Begge avsluttet like under lysken. I speilet foran meg så jeg penis og pung fullstendig blottlagt. Jeg fikk assosiasjoner om lever og sprengt torsk. Totalbildet derimot, minnet meg sterkt om en transvestitt jeg engang hadde sett. Jeg sukket, alt dette og så er det bare forberedelser til en operasjon, en form for innvendig amputasjon. Jeg la meg godt tilbake på benken og sukket, - full av lengsel og savn etter tiden før kreften ble konstatert og da kvinner agerte som kvinner.

Den skjønne ga meg likegladsprøyte, vival, flerspektret antibiotika og et blodfortynnende medium. Jeg lå i et rom, visstnok romnummer 409, der det sto en seng til min disposisjon. Ikke lenge etter kom kirurgen, Morten Arnesen. Han gjennomgikk prosedyren for meg mens jeg var på vei inn i drømmeland. Det neste jeg husker var at jeg ble kjørt inn på operasjonsstuen. Jeg var nok borte fra denne verden fra tid til annen, men grunnen til at jeg likevel husker turen til operasjonsstuen, var den smilende vakre engelen som holdt meg i hånden. Synet av henne fikk meg følelsesmessig til å duve på en sky og all frykt for at dette skulle gå galt forsvant. Klokken var nå 08:00 og Arnesen kom på nytt imot meg. Denne gang med, maske, skalpell og hodelykt, - jeg besvimte.

Kl. 12:00
Jeg våknet på rommet jeg hadde blitt tildelt. Omtåket, full av smertestillende og morfin, var jeg følgelig i fin form. En annen engel, - nå en frapperende blondine, spurte om jeg visste hvem jeg var og hvorfor jeg var der jeg var. I mitt innerste sinn håpet jeg selvfølgelig på at det var på grunn av min sjarm, mitt deilige ytre og min uselviske sensualitet. Litt etter litt ség det innover meg at damen var uniformert i St. Olavs sykepleieruniform og mine forhåpninger om å utvide mine preferanser med henne dalte i takt med den økende vekten av det blodige urinkateteret som skvalpet ved min side. Og så kom tankene innover meg slag i slag. De hadde frarøvet meg min blærehalskjertel, min egen prostatakjertel, min eneste prostatakjertel som min egen kropp både hadde utviklet seg og tilpasset seg i min bukhule gjennom alle mine samfulle 61 år. Videre, og kanskje verre, de hadde kuttet bort muligheten for at mine små barn, mine vakre spermier, i all fremtid skal få se lyset eller også få trenge inn i en kvinnes skjede. Mon tro? Hadde de tatt mer? Jeg tittet under dyna. Der åpenbarte det seg en blodig affære. Både min penis og mitt scrotum var der fortsatt, snurrig satt sammen riktignok, - neddopet som jeg var, men de var der. Fra bukhulen derimot, fra det etterlatte tomrommet etter min elskede prostatakjertel, hørte jeg ekkoet fra dens angsthyl idet skalpellen i Dr. Arnesens hånd effektivt snittet den ut fra min kropp. Engelen ved min side registrerte blikket mitt og misforsto helt klart mitt forknytte uttrykk. Hun trodde jeg var i ferd med å krakelere og satte erfarent en diger sprøyte morfin i meg.

Kl. 14:00
På nytt våknet jeg. I sengen ved siden av lå en smilende gammel mann ved navn Tokle. Han var også full av morfin og sang og prumpet på en gammel rallarvise. Flott tenkte jeg, her er en person av mitt hjerte. Jeg spurte om han likte John Cleese og om han var moden for tolv episoder Fawlty Towers. Hva annet kunne vi finne på, lystige som vi var ved å være fanget på et sted hvor de samlet på gamle kreftbefengte prostatakjertler i forskningens tjeneste?

”Monty Pyton? Eric Idle? jo visst,” svarte den gamle knarken, ”la oss le oss ut av dette fandens sykehjemmet,” remjet Tokle. Jeg forordnet min laptop og ikke lenge etter lå vi der og skogglo av første episode, A Touch of Class. Men det varte ikke lenge. En traktorlespe med fullskjegg, rødfarget hanekam og penetrert tunge, entret rommet, - hun også ikledd St. Olavs sykepleieruniform - skjønt på henne virket ikke uniformen likeså sexy som på de to første jeg hadde hatt gleden av å treffe. Laptoppen forsvant og Tokle og jeg fikk en kraftig verbal lekse i hvordan brokk utartet seg. ”Ønske dokker virkelig at suturan i i urinlederan dokkers ska rakne og stingan i bukhulan dokkers ska sprett opp slik at drittfylte tarma tyte ut gjennom bukveggen? Ventralhernie e it’j å spøk med ska æ sei dokker. Så slutt å flir da!” Damen formelig frådet så hanekammen vibrerte. Tokle ble under høylytte protester flyttet til et annet rom og jeg fikk på ny en dose morfin. En ren straffeforfølgelse, spør du meg.

Før jeg sovnet denne ettermiddagen rakk jeg å ringe til Kirsten. Bak i hodet mitt dukket det minner opp om en varm og het natt på Våddan der Kirsten hadde vist meg noen meget interessante sider av seg selv. Joda, det er lov å drømme.

5. januar
For en natt. Tre ganger våknet jeg mer eller mindre av at kvinner kledde av meg, tok vellystig på mine genitalier, - slik følte jeg det i hvert fall. De vasket meg og klappet meg på kinnet før jeg igjen sovnet.

Kl. 08:00 våknet jeg med noen jævlige smerter i magen. Ikke sårsmerter, men luftsmerter eller kanskje en blanding. Jeg prøvde å massere magen i håp om å få presset ut noe av luften. Hendene mine ble seige og klissete. Da jeg trakk dem opp over dynen, var de fulle av blod. I sjokk presset jeg inn alarmen og ikke lenge etter, ble jeg pånytt vasket, stelt og dullet med. Flaut merket jeg at jeg slett ikke hadde kontroll på luften jeg hadde i magen. Lukten som ekspanderte rundt i rommet, var infernalsk. Jeg avholdt meg fra å innlede noen form for flørt og dro hodeputen i stedet godt over hodet. Jeg var også i ferd med å klore meg inn i madrassen i håp om å oppnå en rask forsvinning. Mannen i meg verdigheten min, min manndom og stolthet, hadde fått seg noen skikkelige skraper.

Senere, da jeg våknet, ringte jeg Kirsten. Min kjære, gode og vakre Kirsten. Hun spurte om det var noe hun skulle ta med til meg. Jeg sa nei, for jeg hadde alt hva hjertet, en manglende prostata og min seksuelle dysfunksjonelle tilstand kunne begjære. Dermed kom Kirsten med svisker. Hadde jeg spist dem, ville høyblokka på St Olavs ha blitt sprengt i filler lenge før tiltenkt riving.

Da kvelden kom, registrerte jeg at jeg hadde blitt forflyttet fra B4 til A4. Buken var hoven og vond. Jeg ba om en neve sovetabletter for å få sove. I stedet kom traktorlespa og ba meg holde kjeft.

6. Januar
Jeg våknet kl. 05:00, slo på lyset og løftet dynen for å sjekke tilstanden der nedentil. For et sjokk. Den var svart, scrotum også, - køle svart. Jeg begynte å kaldsvette. Skjelvende ringte jeg på nattsøsteren. Drev noen her på sykehuset ap med meg? Betydde dette at min avstamning hadde negroide aner? Nattsøsteren kom, fingret på meg, klemte forsiktig og lurte på om det var vondt. ”Nei,” svarte jeg, ”bare litt øm, det er ubehagelig, men mest er jeg redd.” Jeg holdt videre hårdnakket på at det som lå kveilet i mine underbukser, ikke var mitt. Tidligere så det jo ut som lever og sprengt torsk. Nå fikk jeg assosiasjoner om en bunt infiltrert slimål. ”Er det tegn på koldbrann”? Lurte jeg på. Jeg skalv og jeg svettet, jeg mente jeg hadde feber. Sykepleier Guri hentet en pistollignende sak, ikke ulik en slik sak slaktere anvender på storfe ved avretting og stakk den inn i øret på meg. ”34,6 ⁰C,” informerte Guri. - Altså var jeg i ferd med å dø. ”Har jeg fortsatt noe blodtrykk å snakke om, finnes det håp?” Stemmen min var bedende. ”Blodtrykket ligger på 145/75 det,” sa hun, lo og forsvant ut i sykehuskorridorene på jakt etter flere prostataløse redde menn.

Sove nå? Klokken hadde nettopp passert 07:00. Nei, det fikk være grenser. Jeg sto opp, puttet hankene på kateteret opp i gledesstrømpene lik slike som brukes på Reperbahnen i Hamburg, og labbet bredsporet ut i korridoren. En annen kar tasset der fra før, bredsporet som meg. Han var på min alder. Ganglaget, de hvite gledesstrømpene og bulen på hans høyre hofte etter et velfylt kateter fortalte sitt. Han var gråblek i ansiktet og grimet av angst. Asbjørn var navnet hans. Han oppga navnet sitt unisont med en putrende aktiv åpning der litt lenger bak på hans corpus. Han ble også operert mandag kunne han berette. En radikal prostatektomi. Siden hadde han ikke fått sove, det tiltross for sovetabletter, morfin, paracet og voltaren så mye han ville ha. ”Men det er ikke det verste,” fortalte Asbjørn. ”Jeg er full av drit og ingenting vil ut, bortsett fra i gassform da.” ”Kaffe,” svarte jeg, ”ta deg et par kopper svart kaffe.” ”Jeg liker ikke kaffe,” svarte Asbjørn og trakk på skuldrene. Vi tasset bredsporet i takt, side om side, opp og ned korridoren. Det putret og det luktet og så kom det igjen fra Asbjørn. Han hadde flere bekymringer. ”Du, kuken min er helt svart, taska likeså.” Asbjørn var litt mer rett på sak enn meg. ”Har du noe svar på hva som kan ha skjedd”? Han så spørrende på meg.

Vi trakk oss forsiktig tilbake i en krok inne på dagligstua. Det begynte å bli folksomt rundt oss og slike intime samtaler mellom menn burde ikke overhøres av uinnvidde. Skjønt uinnvidde og uinnvidde fru Blom, de hadde vel svartkuker de andre rundt oss også, frigjort fra sine befengte prostatakjertler som de var. Men utenfor synsrekkevidde, inni en mørk bortgjemt krok hvisket jeg, ”vil du se min”? Asbjørn nikket spent. Jeg dro tilside den sykehusblå slåbrokken og dro ned de hvite sykehusunderbuksene av elastisk netting og blottla mine intimiteter. Asbjørn uttrykte et spontan ”faen i helvete” og dro tilside sin egen slåbrok og dro ned sine underbukser av fleksibel netting. ”Køle svart du også,” var alt jeg fikk ut av meg før vi ble var sykesøster Guri som sto og så misbilligende på oss.

Asbjørn og jeg ble brødre i ånden denne morgenen. Det neste møtet mellom oss var etter et dobesøk han hadde tatt. Han hadde en noenlunde normal farge i ansiktet, skuldrene en smule mer oppreist og da han fikk øye på meg, viste han opp den høyre tommeltotten sin og hvisket fortrolig til meg, ”kaffe Kjell, det er tingen, tusen takk! Jeg opplevde en utblåsning som Red Adair ville hatt store problemer med å håndtere.”

Min gode venn Dan, kom innom i to-tiden. Jeg kunne ikke annet enn å gi ham det gode råd om at han måtte få sin fastlege til å ta PSA-prøver av ham. Han er jo like gammel som meg og krefthelvetet kan jo ramme ham også.

Klokken 17:00 kom Eyrun, min kjære elskede lille Eyrun. Vakker, velkledd og spesiell. Hvor stolt jeg er av henne, kan ikke beskrives med ord. Alt vil jeg gi henne, må jeg bare kunne gjøre det engang. For en skatt jeg har i min elskede datter.

Senere på kvelden kom Kirsten. Kjærlige gode Kirsten. Tour de ski hefter ikke. Hun, tiltross for spennende øyeblikk, pludrer av gårde om sitt mens jeg ligger i helspenn i håp om å få øye på om Petter Nordtug holder stand i teten. Dess mer jeg anstrenger meg for å følge med på TV’en, dess mer har hun å fortelle. Jo, jeg elsker henne, mer og mer.

7. januar
Legevisitten på morgenen ga meg følgende informasjon: ”du skal hjem i morgen”! Legen var en kvinne som minnet meg om enkelte av de sjefer jeg har hatt i mitt yrkesaktive liv. Iskalde øyne, mannshater og med et kall i livet, vis at du er kvinne og at du kan overgå de aller tøffeste mannlige sjefer. Jeg skuttet meg, altfor svak til å protestere. Men jeg har mine medsammensvorne, kirurg Morten Arnesen er en av disse. Han kom forresten innom senere på dagen for å fortelle at det hadde oppstått komplikasjoner. Jeg ble livredd. Hadde de ikke klart å fjærne alt? Men han beroliget meg, “nei, nei, ikke det, det er noe annet, skjønt det er ille nok. Du er ikke tett. Det vil si at det lekker urin inn i bukhulen din og det kan oppstå forgiftning.” Enden på den visa ble at jeg skulle være på sykehuset i ca. en uke til og at jeg ville bli overført til pasienthotellet på St. Olavs fredag ettermiddag. Hjem hadde de altså ingen planer om å sende meg. De måtte holde meg under oppsikt og slik sett var jo et hotell som ferie å regne.

Og så kom Gustav. Min gamle gode venn Karl Gustav Karlsen. Stor trygg og tykk. Smilende og vennlig satte han seg i stolen og overøste meg med superlativer. Like tykk som Gustav hadde blitt, var også mursteinen han fraktet med som gave, ”Shantaram” av Gregory David Roberts. En bok som jeg vil anbefale alle. Jeg vil si det så sterkt, at er det nå slik at jeg måtte få prostatakreft for å oppnå et ”fornyet“ vennskap med Gustav, så var det vel verd det. Jeg er glad i deg, gamle venn! Og som det ble sagt før du gikk, år 2010 skal bli det året vi begge skal klatre opp på de høyeste tinder. Takk Gustav, du har allerede løftet meg opp på den første berghyllen.

Kirsten kom akkurat tidsnok til å treffe Gustav. De traff hverandre på hornet, om jeg kan uttrykke det slik. Jeg ser forventningsfylt frem til alle sosiale sammenkomster mellom oss, Sidsel, Gustav, Kirsten og undertegnede.

Hva skulle jeg ha gjort om det ikke hadde eksistert engler? Da ville jeg ikke ha fått tilbud om sovemedisin. Men blitt holdt våken av andre aldrende menn i nabosengene. Holdt våken av kvalmende ralling og høylytt surkling fra deres slimproduserende gammelmannsbryst. Holdt våken av deres støyende primalskrik der de i feberfantasier tror de holder sin høyre hånd i et fast grep rundt en svulmende penis før de kåte som djevler, bestiger sine nedlagte ofre. Tro dere meg, ingenting av dette gir den nødvendige ro for en helbredende nattesøvn.

8. Januar
Flyttedag. Asbjørn og jeg slår våre klinger sammen under frokosten. Samtaleemnet, og det var kanskje ikke så underlig, var svartkuker med tilbehør, les taske, pung og scrotum. Også våre avføringers konsistens ble verbalt analysert samt den ukontrollerte avskyelige avgassingen som naturlig stammer fra de samme kilder. Vår samtale oss imellom ble så intens at vi ikke registrerte at andre tilstedeværende som inntok frokosten i det lille rommet sammen med Asbjørn og meg, ble tause. Disse var også pasienter med urologiske lidelser. I full konsentrasjon slukte de alt vi sa, men uten en mine eller vilje til å delta i samtalen. De fikk høre at våre tarmproblemer kom til å bli det minste problemet etter operasjonen. De fikk høre at vi mente at våre svertede genitalier eller svarttasker og svartkuker, som vi nå omtalte våre tidligere vakre organer som, ville bli en stor ulempe og at det verste problemet ville bli inkontinens og manglende reisning. Altså ingen lystige fremtidsvyer. Kanskje blir det slik at vi ser etter kvinner, men husker ikke hvorfor. Asbjørn og jeg skiltes som venner og lovet å følge hverandre opp.

Jeg fylte ut et evalueringsskjema. Pokker, skjemaet var jo undertegnet Ola D. Sæther, min gode venn og tidligere nabo fra Charlottenlund. Ikke et sekund hadde jeg koblet Ola opp med at han var øverste sjef for både Gastro, Urologisk, Mage - Tarm og Hjerte og Kar. Jeg fikk en av pleierne til å ringe ham. Ikke lenge etter satt han på rommet mitt. Gjensynsgleden var gjensidig og vi forlystet oss lenge med historier fra gamle dager i Tunveien på Charlottenlund.

Så kom Dan kom og så kom Kirsten. Dernest dukket Berit Rusten og Per Olav opp og like etter, alle Pantertanter. Det ble sang og moro, ja - riktig så belevent ble det denne ettermiddagen.

Kl. 16:00 var det slutt. Forhåpentlig kreftfri, pakket jeg sammen sakene mine. Dan og Kirsten hjalp meg senere over til pasienthotellet etter at jeg hadde tatt farvel med personalet på A4. Hvorfor jeg skulle på pasienthotellet og ikke hjem? Se, det er en annen historie som jeg skal fortelle om en annen gang.

St. Olavs Hospital
19.01.2010
Kjell Müller

3 kommentar(er):
Jeg ser frem til Norsk Helsvesen sitt Post Mortem
Skrevet av Knut Holt (2011-02-19)

Jeg vet ikke eksakt hva hensikten med slike blogger som denne er - men jeg har på følelsen av at hensikten er å sosialisere eventuelle dissidenter i det norske samfunnet inn i saueflokken igjen - saueflokken som i kor rumpeslikker det norske helsevesenet og dettes utøvere.

Jeg er ikke av dem som lar meg overbevise av all snusfornuften som serveres på blogger av denne type.

Jeg stiller meg ikke i jubelkoret som hyller norsk helsevesen, dets utøvere eller øvrige omsorgsvesner i det norske samfunnet - og jeg føler en vemmelse av at jeg tvinges til å betale skatt som går med til å lønne dere som styrer disse overgrepsfabrikkene.

Jg ser frem til norsk helse- og sosialvesen sitt POST MORTEM.

Jeg ser frem til Norsk Helsvesen sitt Post Mortem
Skrevet av Knut Holt (2011-02-19)

Jeg vet ikke eksakt hva hensikten med slike blogger som denne er - men jeg har på følelsen av at hensikten er å sosialisere eventuelle dissidenter i det norske samfunnet inn i saueflokken igjen - saueflokken som i kor rumpeslikker det norske helsevesenet og dettes utøvere.

Jeg er ikke av dem som lar meg overbevise av all snusfornuften som serveres på blogger av denne type.

Jeg stiller meg ikke i jubelkoret som hyller norsk helsevesen, dets utøvere eller øvrige omsorgsvesner i det norske samfunnet - og jeg føler en vemmelse av at jeg tvinges til å betale skatt som går med til å lønne dere som styrer disse overgrepsfabrikkene.

Jg ser frem til norsk helse- og sosialvesen sitt POST MORTEM.

Takk for minnet
Skrevet av Barbro Rønning (2011-01-24)

Hei Kjell !

Takk for en et kraftig fint minne. En historie jeg alt har fått mange tilbakemeldinger på. Som du ser så gror det på seg på minnebloggen, og vi arbeider no med å få ferdig forestillingen til søndag 30. Da spiller vi foran Høyblokka i et byggstilas. Det er et rivehelvete der no, så det blir en selsom opplevelse.

Hjertlig velkommen- håper du har anledning til å delta !

Barbro



hoyblokka@hoyblokka.no