| Til sykhuset for å kjøp oss |
| Minne fra Bella (2011-01-24) Vi hadde ikke noe sånt som 7-eleven. Bensinstasjonene solgte bare bensin, og Tempo stengte klokka 17:00. Deretter var det bare tre muligheter: Jernbanen, bussterminalen på Leüthenhaven - og sykehus-kiosken. Vi pleide å sykle til sykehuset i lyse sommerkvelder når vi skulle "kjøp oss". Gjennom stille villagater på Øya, frem til bakinngangen ved Føden - en streng gitterdør av jern i det høye gjerdet - nesten som om vi skulle inn i en fangeleir. (Noen ganger var porten låst med hengelås. Fortærende! Da måtte vi rundt hele veien til hovedinngangen). Vi måtte parkere syklene utenfor, og gikk opp bakken forbi Kvinneklinikken og Legevakta, til høyblokkas hovedinngang. Den forgjettende duften - ikke av "sykehus", men av chips fra kaféen. Og sigarettrøyk, selvsagt. Folk med krykker og gipsede ben satt i blå(?) skaisofaer, røykte og leste avisen. Jeg mener vi hadde fått beskjed om å holde oss unna dem, hvorfor vet jeg ikke helt. Men til høyre for inngangen, den strålende Aladdins hule. Sykehuskiosken, med velpleide damer i blå Narvesen-frakker (husker særlig en dame med svart stram hårtopp og dyktige lag med sminke - hvor ble det av henne)? De sto bak disken med full kontroll over japp, kvikk lunsj, toy og appelsinstang - Sølvpilen, seriebøker og Det Nye, blomsterbuketter og Twist - og hele herligheten tilgjengelig frem til klokka 20:00 hver søndag kveld! Hvilken lysende herlighet. (Av og til, av uforklarlige grunner, var kiosken likevel stengt når vi kom. Å, bitre skuffelse!) Men Paradiset kan ha slanger. De ekle bladene på øverste hylle. Mannen i rullestol ved siden av meg foran disken som ba meg hjelpe ham inn i heisen. Naive meg, som til tross for grisebladet han hadde kjøpt, følte samfunnsansvar for den invalide, og velvillig kjørte ham inn i heisen, hvor han fremsatte et høyst livskraftig forslag. Du verden så raskt jeg kom meg ut av den heisen mens han satt igjen og ropte etter meg, ikke fullt så hjelpeløs som han prøvde å fremstå! Men jeg lærte i hvert fall at mannfolk bør man aldri stole på. Jeg traff heldigvis aldri griskaillen igjen. Men sykehuskiosken mistet aldri helt sin glans. Blomsterbuketter og våtservietter, de pyntelige damene i uniform, den store disken hvor alle varene lå fremme - noe helt annet enn på Leüthenhaven, der man måtte stå på tå og strekke hals foran ei luke i en glassvegg. |
| Morsomt...!! |
| Skrevet av Marit Kjønø (2011-01-27) Veldig bra skrevet. Og kjenner formelig lukta av chips og buketter med nelliker. Damen med stram hårknute og mye sminke mener jeg bor på Saupstad. Og både håret og sminken er inntakt...he he!! |
| Takk for artig minne |
| Skrevet av Barbro Rønning (2011-01-24) Hei igjen Bella ! Takk for forrykende skildring av kiosken som barndomslandskap. Det var sikkert ikke no artig med "griskaillen" da, men no er det blitt smilebånd mat for andre. Du føyer deg no pent inn i rekken av de ansatte ved IKM som har skrevet. Så langt er det Hilde, Nina, du og meg. Men kanskje kommer det flere ? Hjerlig velkommen til forestilling i riveinferno ! Barbro |