Minneforestilling Minneblogg Forskning Prosjektet Folk i prosjektet Siste nytt Bruksanvisning

Minneblogg

Dette er minnebloggen vår.
195 minner. Viser 20 minner, bla til forrige side neste side:

Tok farvel med bestefar
Minne fra Liv Cerine Rian (2010-11-11)

Når bestefar døde var jeg 18 år, nå er jeg 37 år. Da var vi der, jeg, mamma,
Var der lenge og tok farvel. Han var i koma. Vi var der på natta og sånn, for at alt skulle gå bra. Vi stelte han og smurte han og tok farvel. Så døde han og han ble stelt og de tente lys. Etter dette fikk jeg et anna forhold til døden. Døden var ikke så skremmende lenge. Dette er dette minnet jeg minnes best.

0 kommentar(er) til minnet

Da jeg ble voksen
Minne fra Knut Hermstad (2010-11-11)

Da jeg hørte om dette minneprosjektet tenkte jeg først: Det er ikke noe for meg. Men ved nærmere ettertanke kom jeg til at Høyblokka har jo vært der i nesten hele mitt liv. Jeg var ni år da den ferdig bygd, og jeg husker da den ble påbygd, det må ha vært i -64....?

Min far var utsatt for en alvorlig ulykke i jula det året. Vi tilbrakte meste av tiden på sykehuset. Jeg var fjorten, vi bodde nærmest på rommet hans. Det ble en veldig anderledes jul.

Det gikk bra med han. Det gikk 25 år og så plutselig var jeg tilbake i Høyblokka, ansatt som sykehusprest. Igjen var det julaften, min far lå på A4, og vi hadde et julearrangement der. Å komme tilbake 1989, gå i hvit frakk å jobbe her, det var en veldig spesiell opplevelse. Å være midt inni hendelsen igjen, gjorde mye med meg.

Jula i -64 var et stort vendepunktet i mitt liv, der barndommens frihet forsvant, og jeg entret en verden jeg egentlig ikke var forberedt på.
Jeg ble voksen det året.

0 kommentar(er) til minnet

Ampullen satt i
Minne fra Knut (2010-11-11)


En gang når jeg kom ut fra høyblokka var ampullen i armen min ikke tatt ut. Det var en tabbe. Så kvinnfolket mitt måtte ta ampullen ut.
Knut
0 kommentar(er) til minnet

Køntrinatt
Minne fra Gunnar Foss (2010-11-11)

Eg hadde to netter i blokka ein sommar for noen år sidan, begge gongane etter utilsikta sjølvskading, men veit ikkje heilt om mine erfaringar den gongen berre blir til fordel og oppreising for eit bygg som no er på fallande fot. Eg måtte ligge stein still og flat på ryggen i 6-7 timar for å få skylt auga, og slikt er både ei fysisk og mental påkjenning, iallfall for min arme kropp. Neddopa på paralgin forte og valium fekk eg ei sånn radiopute å roe meg ned på. Den hadde tre kanalar: 1. Rockegalla på NRK1, 2. Køntriparade på NRK3, og 3. Svensktoppar på ein lokal kanal. Enda eg kan forstå behovet mange kan ha for lette og ukompliserte stimuli som motvekt mot smerter og tunge tankar, kunne eg nok ha ønske litt større variasjon i programtilbodet... Eg hadde håpa på noko klassisk frå NRK2s nattradio og spurte etter det, men fekk til svar at dei tre tilgjengelige kanalane var det som folk ville ha. Så da så. Men eg var sjølvsagt glad for å bli teken hand om og forskriftsmesseig behandla. Etter eit par døgn ute i det frie liv, gjekk også narkorusen ut av kroppen, slik at eg nok vart mindre til bry, men samtidig også mindre til latter og gaman for resten av familien. Og fire veker seinare var det ei ny natt med full reprise. Men da visste eg kva eg gjekk til, og kunne møte både kuren og programpakka med stoisk ro, som ein erfaren og herda pasient.
0 kommentar(er) til minnet

Intervju med Astrid Setsaas, B4
Minne fra Astrid Setsaas (2010-11-10)

Dette intervjuet ble gjort 29.10.2010 hjemme hos Astrid Setsaas. Intervjuer er Andreas Bergsland.
Se vedlegg
0 kommentar(er) til minnet

Start og slutt i kjelleren
Minne fra Jon-Arild Johansen (2010-11-09)

Det var en vikarlege som under en rutinekontroll hørte en bilyd på hjertet mitt, og fikk sendt meg til spesialist. Første gang jeg fulgte den svarte streken i gulvet til hjertemedisinsk poliklinikk i kjelleren fortalte de meg at jeg hadde en lekk hjerteklaff. Ikke noe oppsiktsvekkende, og det kom neppe til å skje noe, men de skulle følge med fremover.

Et halvt år senere ble jeg forkjølet, så ble jeg dårligere og gikk til legen for det jeg trodde var influensa. Lungebetennelse, sa legen, ga meg en resept og sendte meg hjem. Jeg hostet meg i søvn, og våknet tre uker etterpå - i høyblokka, åttende etasje, hjerteavdelingen.

Jeg brukte en ukes tid på å bli klar i hodet da jeg begynte å våkne opp - komapasientene i filmene er jaggu kjappe som bare slår opp øynene og snakker normalt. Det klarte ikke jeg. Så ble det noen uker til i åttende etasje, og jeg har mange minner derfra: Den første gangen jeg klarte å sitte oppreist, han som lå og ropte 24/7 nede i gangen, den første dusjen, første gang jeg klarte å gå opp en trapp igjen og så videre. De høykaloridrikkene jeg måtte pimpe i meg er ikke noe høydepunkt å se tilbake på, men Jens von Bustenskjold-bøkene som en kompis lånte meg var et strålende innslag. Likevel: det som sitter sterkest er minnet om alle folkene som jobbet der. Fra veneflonfomlende studenter til trygge sykepleiere og etterlengtede leger: Det var en makeløs gjeng, hver på sitt vis, og jeg kommer til å ha dem med meg lenge, det er jeg sikker på.

Siste gang jeg fulgte den svarte streken i kjelleren fikk jeg vite at hjertet mitt er helt friskt. Takk, og farvel, høyblokka.
0 kommentar(er) til minnet

Overlevelsesminne
Minne fra Terje (2010-11-09)


Et minne som ikke er godt: Jeg ville ta livet av meg, og var skuffa over at de fant meg. En måned, i 1998, var jeg på medisinsk. Kom ut, og nå er det helt ok. Dette er et overlevelsesminne. Jeg er jo her nå.

1 kommentar(er) til minnet

Der rosor aldri dør
Minne fra Frank Hilmar Linmo (2010-11-09)


I 1991 mista jeg mora mi. Jeg fikk se henne levende og død i 10 etasje. Jeg var 20 år og mora mi snakka jeg med om alt mulig, hun var min beste kompis. Når jeg går forbi høyblokka, er det dette jeg vil huske best, Bodil, mora mi, hun ble 47 år. Hun ville kremeres, hun ville ikke bli plukka på mer etter at hun var død. Med kremasjon vet du at du er død. Den sangen ”Der rosor aldri dør”, den sang en slektning i begravelsen, og jeg kjente det banka inni meg.
0 kommentar(er) til minnet

Sykkelen på intensivavdelinga
Minne fra Ingeborg Alexandersen (2010-11-09)

Jeg kommer aldri til å glemme gutten (ca 10 år) som lå på intensiven mange uker på begynnelsen av 80-tallet og var alvorlig syk med nyresvikt. Han var ustabil og døden nær gjentatte ganger. Foreldrene var hos ham hele tiden og han lå til oss i påvente av å bli så frisk at han kunne få donert en nyre av sin far. Han var delvis bevisst og våken og foreldrene (og vi personalet) gjorde alt vi kunne for å gi gutten livsmot i den tunge perioden. Foreldrene fortalte at han hadde ønsket seg en offroad-sykkel, men han hadde ikke fått det, men NÅ ønsket de å kjøpe en og de lurte på om den kunne få stå inne i intensivavdelingen som en stimulans til å gi gutten håp om å komme seg ut på sykkel igjen. Vi var alle enige om at det måtte la seg gjøre! Flere uker sto sykkelen der, midt mellom intensivsenger, utstyr og sykepleieaktiviteter! Gutten overlevde og fikk en nyre av sin far. Noen mnd. senere fikk jeg et takkekort med bilde av den lykkelige familien. Jeg tror at alle de små ting vi gjorde for å holde livslysten oppe var viktige! Det hører med til historien at når familien forlot avdelingen, spanderte de champagne og snitter på personalet! Det er den eneste gangen jeg har drukket champagne på jobb!
1 kommentar(er) til minnet

Utsikten
Minne fra Edvard (2010-11-05)

Utsikt gjennom gul vegg.
Se vedlegg
0 kommentar(er) til minnet

Sørvingen er full av minner
Minne fra Barbro Rønning (2010-11-05)

Takk til alle som har sendt inn minner. No er sørvingen på Høyblokka full, det betyr at vi har passert godt over 100 minner. Det er utrolig mange levende og vemodige histoier- og noen er bare artig ! Tilsammen gir de et rikt og mangfoldig bilde av livet i Høyblokka, og alt det den har rommet.

I Høyblokka- post mortem prosjektet er vi nå godt igang med å lage Minneforestillingen som skal spilles på Lille-Nyttårs aften.
Da vekker vi minnene til live en siste gang, før vi steder Høyblokka til hvile. Det vil bli en visuell og musikalsk opplevelse som Trondheim ikke har sett maken til- og viktig for oss og alle minneskrivere: En fin og verdig avslutning på historien om Høyblokka.

Velkommen !

Med vennlig hilsen Høyblokkgjengen

Barbro Rønning
0 kommentar(er) til minnet

Heart and Love- en hyllest til Liv Hatle
Minne fra Helge Vladimir Tiller (2010-11-05)

Fire medfødte hjertefeil-høres ut som et mareritt!Men jeg lever I DAG også, nesten 70 år gammel.Har nettopp vært hos spesialisten her i Oslo-og fått grei beskjed: Testene var OK.Lev som før,ta medisinene og se lyst på Livet og menneskene.(Har ikke brukt hjertemedisin før NÅ!)

Disse mine ord tilegnes Liv Hatle, visstnok Norges mest kjente, og dyktigste hjerteforsker. Hos henne fikk jeg tatt ultralyd av hjertet for over 40 år siden---Et varmt, vennlig ansikt,du verden for en god utstråling.Men jeg registrerte at det var undersøkelsen og vitebegjæret som sto i fokus hos denne forskeren, og ikke mitt behov for å høre: "Dette er helt ufarlig." Dette minnet fra Høyblokka følger meg, og har fulgt meg siden, også fordi andre fagfolk som tar "en titt" på mitt hjerte, ofte sukker i dyp beundring :"Tenk, han har vært undersøkt av DR. Hatle!"

I min fantasi tenker jeg at LIV følger meg i dag også-fra et eller annet sted der oven nikker hun i dyp trygghet-og sier til seg selv: Hva var det jeg tenkte-Han vil nok leve lenge! Dr. Hatle beordret ingen tabletter--hennes ansikt, som utstrålte varme og kjærlighet, var den beste medisin som fantes og FINNES!
1 kommentar(er) til minnet

Godt å ha noe å gjøre
Minne fra Barbro Rønning (2010-11-30)

Vi gjør oss klar til å dra sammen til Sykehuset. Husker bare at jeg springer rundt med desperasjon i kroppen. Nede i gangen roper min far: Vi må fer no! Vi må fer no !

Jeg løper ned til min mors klesskap og drar ut finkjolen hennes, dvs. den siste finkjolen hennes. Hun hadde selvfølgelig hatt mange. Denne er spesiell, hvit thaisilke, nydlig skåret. Hun hadde fått den av sin søster, tante Mildrid, for en del år siden. En kjole som i snitt og stoffvalg var generasjoner av vår families sydamer verdig.

Så jeg bretter den sammen og leggger den ned i en Rema pose og løper ut til bilen. På veien inn til sykeshuset er det ingen som sier noe. Det er min far, min mann, min yngste bror og jeg. Min søster er på vei fra Byåsen og min eldste bror med kone er på vei inn fra Orkdalen. Vi skal møtes ved vår døde mors seng på B8 i Høyblokka.

Mor ser helt anderledes ut. Jeg hadde sittet ved sengen hennes kvelden før. Da så hun mye mer oppblåst ut. Noe var alt strammet og jeg tenkte : Hun ligner på mormor.

Det er tent et hvitt lys på nattbordet og en hvit rose står ved siden av. Vi samles alle inne på rommet. Vi sier fortsatt ingenting. Vi som alltid har en saftig replikk på lager, samme hvor håpløst alt er.

No sier vi ingenting. Vi er som en gjeng forlatte barn som ikke riktig vet hva vi skal. Synge kan vi jo ikke- det pleier vi. Men det er ingenting fra familierrepertoiret som riktig passer. For ordentlig kristne er vi jo heller ikke, så et bibelord eller en salme er det ingen som kan- utenat nok.

Så blir det litt ut på gangen og inn igjen. Noen taffatte bemerkninger når pleierne kommer og spør om det er noe vi trenger. Vi må da gjøre noe – vi må da Gjøre noe, tenker jeg og og klemmer Remaposen inntil meg. Vet ikke om jeg tør.

Er det noen som vil hjelpe meg å kle på mor tante Mildrid kjolen ? Nei, håløø dø, sier min far og forsvinner. Ikke jeg, sier min yngste bror og piler ut døra. Men min eldste bror vil, så jeg tar ut kjolen av posen og vi kler varsom på henne. Hun er veldig tung og få satt opp, men jeg husker det ikke i dag som et baks. Jeg husker det som en hellig stund. Et øyeblikk av dyp konsentrasjon og samarbeid mellom min bror og meg.

Hun blir fin. Men hun ligner fortsatt mer på mormor enn seg selv. Tisluttt legger jeg diktsamlingen hennes oppå henne. Vil hun skal ha den med seg.

Så er hun er kledd for den siste reisen på verdig vis. Jeg kan forlate rom 838 i Høyblokka, gå ut marsola og merke: Det var godt å ha noe gjøre.




Se vedlegg
0 kommentar(er) til minnet

Odd Irtun leser dikt
Minne fra Odd Irtun (2010-11-05)

Odd Irtun leser diktet "Engler" fra samlingen "Betenkninger"
Se vedlegg
0 kommentar(er) til minnet

Bussturen
Minne fra Torstein Andersen (2010-11-30)

once upon a time..eller...det va en gang..æ hadd hvert på regijobb...fem daga til premiere...sto å venta på bussen te Trondhjem.....følt mæ veldig...kortpusta...dårlige tanka om bussturen æ hadd foran mæ...vurdert å ta en taxi te Orkanger sykehus....men, ikke faen...kun Høyblokka va i tankan mine...da vi passert Tråssåvika..ringt æ opp en slektning for å få avleda tankegangen..og den korte pusten...\"om æ kollapse no så havne æ på Orkanger\"....æ tok mæ skikkelig sammen...bussen passerte Viggja..nærma sæ Børsa....\"lure på hæn grensa går\"...\"når kan æ si ifra at æ træng hjelp\"...lå i stolen med avføring fra hælan te oppunder haka...sjaføren annonserte Buvika...æ ropt om hjælp...alarmen gikk...ble henta i ambulanse i Klettkrysse...blålys og sirena...Høyblokka neste...heldigvis...da gikk det veldig fort...klær\'n ble klippt av...mange skikkelsa i hvitt..kroppen full av ledninga...maske over ansikte...pust...pust...pust..va bevisst under hele reisa...dæm prata om prøvan...ble dårlier og dårlier....\"Lust for life\" av Iggy Pop dukka opp i hjærnen min....om og om igjen...pust..pust...pust..prøvan snudde te det positive...etter 4 tima kun dem bekreft at livet va berga...Høyblokka hadd gitt mæ en ny sjanse...Tusen takk for at du sto der..den sjansen ska æ ta vare på..
1 kommentar(er) til minnet

Høyblokka sine engler
Minne fra Amanda Olsen (2010-11-04)

Hei hei! Vil bare dele mitt minne fra Høyblokka, eller, minne er kanskje litt feil ord siden jeg var nyfødt, men for litt over 20 år siden ble jeg født på St.Olavs. Dette var ingen enkel fødsel, og legene hadde ingen tro på at jeg skulle bli noe annet enn en "grønnsak" i rullestol. Etter lite oksygen etter en fødsel som gikk helt galt, så fikk jeg også en sprengt lunge pga en respirator og senere indre blødninger. Dette gjorde at jeg svevde mellom liv og død i veldig lang tid, og dette var en svært tung tid for familien min. Det tok riktinok sin tid før dere kunne være sikker på at alt skulle gå bra, men det gjorde det, og jeg lever i dag i beste velgående som hvilken som helst annen 20-åring. I Norge i dag klager vi veldig mye over helsevesenet, men jeg vil si at jeg skylder de ansatte på sykehuset en stor takk for innsatsen de gjorde for 20 år siden, de ga ikke opp og det reddet livet mitt.
0 kommentar(er) til minnet

Riving
Minne fra Andreas R Sund (2010-11-04)


Se bildeserie
0 kommentar(er) til minnet

An international memory
Minne fra Jeannie (2010-11-04)

I am sitting here now looking at the old hospital avdeling, A 10. I did not expect over two years later to be sitting in the new avdeling on the 6th floor looking out at the deconstruction of the old. I do recall however looking out of the old and watching the new being built or if we were facing the other side watching the city and thinking how much possibility lied there if I only took the opportunity to grab it!

A 10 was hope at the time. When my husband was diagnosed with leukemia we were sure that it would be treated with a rough cure and then over with after a year. (Plus the \"easy\" treatment after) However the first treatment quickly shown that it was not working and many treatments were to follow in nearly every part of the hospital and in Bergan.

However, høyblokka, A 10. I remember the kind nurses (smart too), the polikklinikk right down the hall; my son playing with the toys, receiving a cupcake on his birthday from a male nurse and my son loving the juice machine. We had a REAL tv there in the single man rooms and were more than happy to add an extra chair for the nurse to come and sit with us and enjoy a few minutes. (I would later learn from a med book that when nurses \"seem\" to be taking their time with you they are really testing your breathing while talking, movements and a few other things. However, its still a nice time)

I myself slept many nights on chairs and borrowed beds to be beside my husband no matter the size of the room or who we shared with. (And trust me some of his neighbors snored,coughed and smelled..but all were kind) (Or maybe just slept)

My husband once had one of his socks go missing from a patient that came into his room in order to get her socks on to go to the bathroom. He never found that sock.

Ahhh...and the best view of the city was from the window of the polikkilnikk up there. Beautiful! Speaking of, the only time I nearly fainted was when hearing my husbands bone crack when have a bone marrow test performed. Now I am use to it and pretty much any biological fluids and noises possible.

Ahhh..and the stairs were wonderful for exercising. I use to walk past many who would run up and down them. If I went all the way to the top I would come to a sign for the hospital priest. ;) At the bottom was where we met the ones who put in my husbands first hickman catether. By the time he had to have a third one put in, I was so use to blood and cutting that the doctors there were more than happy to explain the entire procedure to me while doing it. ;)

The nurses, getting use to me around would allow me to help my husband and find thing for him myself since I was pretty well known where most of the material was he needed. (Of course a few items were ONLY for nurses hands) However I lived off of the anti-bacterial so anything I touched would be just as clean after. ;)

Now I watch it being torn down. The old birth building already gone and nothing but a pile of dirt where my first and only son was born.

When my husband was first diagnosed with cancer the question we were asked the most was if we had children. NOW, I have learned why that was a big deal and I am very happy that my husband and I share our wonderful son.

Høyblokka was a place of life and death. Many were fixed and many were not. It was a place where people helped people, people went to work there and people missed work because they had to be there. I could write pages among pages of memories from there. Maybe my best are still hidden inside, maybe my most interesting have not come out yet but I do know that my experiences inside the høyblokka will not crumble down with the building.

No matter the fate of my husband, I will be thankful to høyblokka for the time they put into him. Yes, they! Høyblokka was doctors, nurses, helping nurses, lab workers, the transport people, mental care workers and many more I am sorry I have not named here. They were høyblokka. They gave it life and THEY will keep its memory living. In time, only books will remain of the place.

Thank you for the tears of sadness and the tears of joy!

Jeannie
1 kommentar(er) til minnet

kveldsmat
Minne fra Frode Brattli (2010-11-04)

Har mange gode minner fra høyblokka. Startet min karriere i helsevesenet som pleiemedhjelper på Ortopedisk infeksjonspost (A6). Husker godt en av mine første vakter,.. Det var servering av kveldsmat, en pasient etterlyste majones. Jeg gikk til kjøkkenet for å hente, men da jeg kom tilbake opplyste pasienten at han hadde funnet majones; han satt og spiste brødskive med salami+ håndkrem.
Det må tilføyes at vedkommende var ganske så dement.
0 kommentar(er) til minnet

Oversøster i lårkort
Minne fra Anne Helene Bækken (2010-11-04)

Brit- Marie og jeg var de første som hadde barn i Vinkelen barnehage. Da den skullle feire 10 års dag, med stor jubileumsfest, kledde jeg meg fin i en kåpe av australsk lam med minkkrage- og den var lårkort !

I det vi skal gå fra avdelingen til festen ser jeg plutslig overlege Ringkjøp komme nedenfor korridoren sammen med overlege Nesbakken fra Ullevoll, en stor personlighet innen nevrokirugen. Jeg jo i lårkort, så jeg springer fort inn på et rom og gjemmer meg bak en dør. Men akk nei, Ringkjøp har sett meg. Han kommer etter drar opp døra og sier : Å se her Nesbakken - her har vi oversøster på røntgen !!
0 kommentar(er) til minnet


Viser 20 minner, bla til forrige side neste side