| Urologisk avdeling |
| Minne fra Astrid Grendstad (2011-01-30) Jeg var mye plaget med urinblæra. Allerede som 17 åring møtte jeg opp på A4 for operasjon. Urinrøret ble blokket opp. Da lå jeg der i tre dager. Et år senere skulle urinblæren bli blokket ut. Det var svært smertefult. Jeg ble lagt på intensiven mens det i 4 timer lå saltvann i en ballong inne i urinblæren. Smertene husker jeg ennå. Ti år senere blir jeg lagt inn på A4 på nytt. Jeg blir kjent med kirurg Dr. Brevik, en alle tiders personlighet. Han tar en biopsi av urinblæra og det blir funnet en opphopning av eosenefile celler i vevet. Han kaller meg inn til poliklinisk time på kirurgisk polieklinikk, under barselavdelingen. Han forklarer at dette vet jeg helt ikke hva vi skal gjøre med. Det blir først prøvd å legge inn et preperat i urinblæren som jeg skulle helst gå med så lenge som mulig. Dette blir gjort noen ganger, helt til jeg blir ekstrem sår av dette nedentil. Siden utviklet jeg paresseblære og hadde store smerter. Jeg fikk innlagt en permanent kateter, noe som også irriterte blæren. En kveld med mye smerter ber jeg sykepleierne ta det ut. De gjorde det. På visiten dagen etter er det Dr. Mjølnerød som går visitt. Han beordrer straks kateteret lagt inn igjen. Etter å ha ligget i en måned med mye smerter og uten å ha kommet til flere løsninger kommer Dr. Brevik å foreslår at urinblæren fjernes. I samråd med meg, blir vi enige om dette. Mandagsmorgen 7. september 1992 trilles jeg klokka 07:00 ned til operasjon. Jeg husker ennå den dag i dag at det siste jeg så av klokka på veggen den dagen var at det stod 07:45. Det skulle gå en hel arbeidsdag og vel så det før jeg igjen våknet på intensiven klokka var da 18:00 på kvelden. Det ble Cox reservaor som ble løsningen. Dette krevde langt sykehusopphold for å blokke ut med saltvann. Hver tredje time kom en sykepleier inn for å utføre dette. Smerter var vel bare forordet. jeg blir i slutten av oktober sendt tilbake i jobb. Dette resulterte i en ny operasjon. Reservaoret hadde løsnet og lagt seg over livmora som også hadde løsnet i båndene den henger i. Nye smerter. Tyggde Temgesic i 8 uker. Denne løsningen varer til høsten 1995. Gjenntatte infeksjoner fører til at det ble tatt en beslutning om urostomi. På første arbeidsdag i januar 1996 ble jeg operert på nytt. Møte med Dr. Brevik i disse årene var alltid posetivt. Han kunne prate med sine pasienter og tok seg tid til å komme inn på rommet for å slå av en prat. Uenige var jo vi å, men vi ble alltid enige. I 2002 fikk jeg problemer på nytt med urostomien. Jeg hadde hydronefrose. Dr. Arum blokket urostomien hver andre til tredje måned i påvente av operasjon på Rikshospitalet. Mitt minne om høyblokka er av naturlige årsaker ikke så godt. Det er mye smerte og tårer som er lagt igjen der. Lite forståelse for problemet blant sykepleiere og leger. Mitt håp er at all slik pasientbehandling blir begravet med høyblokka og at nå starter de med ny frisk. God sykepleie og fine samtaler mellom pasient og lege er det vi skal møte fremtiden med.Takk til Dr. Brevik for det du gjorde. Astrid |